Det finnes store deler av landet som nå på ingen måte ligner Storbritannia – dette er bare et faktum. Vi kan alle se det. Vi kan alle bruke øynene våre. Selv om ingenting blir gjort, blir det verre for hver eneste dag. Det finnes hele gater med folk som nesten ikke kan snakke engelsk. De lever parallelle liv, med parallelle lover. En stor andel jobber ikke, en stor andel mottar ytelser, og en stor andel bor i sosial bolig. Det ville være naivt å i det hele tatt kalle dette multikulturalisme, for det er det ikke. Det finnes ofte bare én kultur, og én religion. Islam. I mange av disse områdene er det ingen integrasjon. Det finnes ingen mulighet for integrering. Den eneste integreringen som forventes, er at det gjenværende britiske folket integrerer seg i dette nye samfunnet. Kall det hva du vil. Kolonisering, hva som helst. Noe må gjøres. Og det finnes nå et politisk parti som vil gjøre noe – gjenopprette Storbritannia. For se på noen av disse stedene for bare et par tiår siden. Bradford, Luton, Øst-London, Rochdale, Birmingham, Blackburn, Leicester, Bolton. De har alle endret seg på måter, så raskt, at INGEN samtykket til. Faktisk stemte vi imot det igjen og igjen og igjen. Denne transformasjonen skjedde der, og med fødselstallene slik de er sammen med brutal masseinnvandring, vil det skje andre steder også. Det skjer. Med dagens trender er det bare uunngåelig. Jeg er 68 år. Jeg er ikke bekymret for fremtiden min. Jeg er bekymret for barnas fremtid, fremtiden for deres barn. Jeg er bekymret for fremtiden for alles barn. Briter har sett sine lokalsamfunn endre seg på den mest dramatiske måten, men når de tar opp bekymring, blir de stemplet som rasister. Det er psykologisk krigføring. En cockney som vokste opp i Øst-London drar tilbake til barndomsgaten sin og ser palestinske flagg på hvert hus? Puber som ble halal-slaktere? Endeløse vape-butikker og utenlandske nærbutikker? De har ikke lov til å bli opprørt over det? De blir stemplet som rasister? Det er fullstendig tull. Folk er med rette rasende, jeg er rasende. Vi er alle rasende. Jeg vil bli misbrukt bare for å våge å snakke om dette. Vel, ingen andre i parlamentet vil si noe om det, og se hvor det har ført oss. Så jeg må gjøre det. Jeg føler det er min plikt å gjøre det. Jeg er ikke redd. Og det bør du heller ikke. Hvis nok av oss samles og trekker en dyp strek i sanden, kan vi fikse dette. Vi kan gjenopprette Storbritannia. Jeg snakker ikke lenger bare om dette. Vi tilbyr nå et svar. En demokratisk vei ut. ...